Disputas: Michaela Nilsen
Michaela Nilsen skal forsvare sin avhandling «Mellom politiske mål, organisatoriske krav og utsatte unges behov: Bakkebyråkraters praksis i møte med utsatt ungdom i Nav» for doktorgraden i Sosialt arbeid og sosialpolitikk.
Michaela Nilsen skal forsvare sin avhandling «Mellom politiske mål, organisatoriske krav og utsatte unges behov: Bakkebyråkraters praksis i møte med utsatt ungdom i Nav» for doktorgraden i Sosialt arbeid og sosialpolitikk.
Denne studien undersøker oppfølgingen av utsatte unge i den kommunale delen av Nav (arbeids- og velferdsforvaltningen), og hvordan dette arbeidet formes av
organisatoriske og institusjonelle rammebetingelser. Studien tar utgangspunkt i
sosialtjenestelovens krav om helhetlig og individuelt tilpasset oppfølging og
undersøker hvordan dette idealet realiseres i praksis i møtet mellom utsatte unge og velferdsstatens førstelinje.
Avhandlingen er en kvalitativ, artikkelbasert studie basert på observasjoner av
samtaler mellom utsatte unge og Nav- veiledere, samt fokusgruppeintervjuer med veiledere ved fem Nav -kontorer. Analysen er forankret i en hermeneutisk tilnærming med vekt på samspillet mellom empiri og teori, og trekker blant annet på sosialfaglige perspektiver, teorier om frontlinjearbeid, mestringsstrategier og
institusjonelle logikker.
Funnene viser at oppfølgingen av utsatte unge formes i et spenn mellom
organisatoriske rammer, profesjonell praksis og konkurrerende institusjonelle
logikker, særlig knyttet til arbeidslinjen og spesialisering. Organisatorisk
spesialisering bidrar til at utsatte unges sammensatte sosiale problemer i begrenset grad forstås i sammenheng, noe som utfordrer idealet om helhetlig oppfølging. Samtidig viser analysen at utfordringen ikke primært ligger i mangel på kunnskap om ungdommenes behov, men i begrensede muligheter for å omsette slik kunnskap i praksis.
Studien viser videre hvordan veilederne håndterer motstridende krav gjennom
utvikling av mestringsstrategier. Et sentralt teoretisk bidrag er identifiseringen av to former for unnvikelse: «unnvikelse som lydighet til standarder» og «unnvikelse som selvbeskyttelse». Disse kan forstås som strategier i møte med strukturelle
spenninger og emosjonelle belastninger, og kan bidra til å svekke det relasjonelle
grunnlaget i oppfølgingen. Studien synliggjør også en forskyvning fra et relasjonelt profesjonsansvar til en mer organisatorisk definert ansvarliggjøring, der profesjonelt skjønn i økende grad struktureres av standardiserte prosedyrer og styringskrav. Samlet sett peker analysen på et vedvarende spenn mellom sosialtjenestelovens intensjoner og de organisatoriske og institusjonelle betingelsene for praksis.